Den Uimponerende Kritikken av Konsumerisme i 'The Electric State'

Av Katlynn Rossignol

I et alternativt 90-tall tilfører et opprør av følsomme maskotroboter uventet krydder til den konsumer-drevne verden av “The Electric State,” en film forankret i dystopiske bilder. Så fengslende som dens visuelle effekter er, snubler filmen som en kommentar til konsumerisme og overavhengighet av teknologi.

En Reise Gjennom Roboteruiner

“The Electric State” følger Michelle, spilt av den talentfulle Millie Bobby Brown, midt i kaoset etter en robotrevolusjon. Mens hun legger ut på en søken etter sin savnede bror, kler menneskeheten seg i virtuell virkelighet og synker dypere inn i apati, omringet av restene av sin egen elektronikk. Ifølge Cedarville University virker denne teknologiske glemmeboken som en lunken bakgrunn for filmens narrative.

Fanget i et Nett av Ironier

Mens roboter krever frihet fra sine menneskelige skapere, reiser fortellingen løfter om en skarp kritikk mot konsumerisme. Men ironisk nok overflødiggjør filmen seg med produktplassering, og roter til budskapet sitt. Sentre-selskapet spiller en stor rolle, men gir lite mer enn sin funksjon som en klisjé antagonist midt blant Michael Bay-aktige eksplosjoner og cameos.

Borte i Oversettelsen: Fra Bok til Skjerm

I tro på Simon Stålenhags grafiske roman, utstråler noen av filmens robotdesign en forventet trussel, om enn tegneserieaktig fremstilt. Men den mister romanens dypere kynisme underveis. Det som en gang var en markant kommentar, omdannes til komisk lettelse gjennom kjendiser som Chris Pratt og Anthony Mackie, som gir stemmer til snodige roboter.

Verdensbyggingens Dilemma

Det storslåtte omfanget av dens verden overskygger Michelles narrative oppdrag, og etterlater seere som ønsker mer dybde i dette filmatiske ødemarket. Den tette verdensbyggingen tilbyr glimt av kreativitet, men kveles i sin iver etter å paradere roboter i peanøttformede biler, og vier seg ytterligere til farse i stedet for drama.

Underholdende, Men Mangler Dybde

Til slutt står huset til “The Electric State” på vaklende fundamenter. Grepet om teknologiavhengighet er fascinerende, men overskygget av en klønete tilnærming til historiefortelling. Filmen er fortsatt et underholdende sirkus av spesialeffekter og kjendisfjes, men mangler den tyngde som trengs for å virkelig reflektere over konsumerkulturer. En bedre film for venners seeropplevelse enn for lærere av dystopiske advarselshistorier.

“Utforsk dette lokkende, men mangelfulle sci-fi-eventyret nå strømmes på Netflix.”

Katlynn Rossignol, en junior i Strategic Communications Major og A&E-assistentredaktør for Cedars, er lidenskapelig opptatt av kunst, håndverk, venner og superheltfilmer.

Bilder med tillatelse fra AGBO